Pilegrim kommer av det latinske ordet peregrinus, som betyr «fremmed» eller «utenlandsk». Pilegrimsreise er kjent fra flere religioner. Pilegrimen søker gjerne åndelig renselse eller å komme nærmere det guddommelige, men det finnes også mange andre grunner til å reise. I middelalderen fikk det også betydningen «en person som vandrer fra sted til sted». (Hentet fra Wikipedia, les mer på Wikipedia!)
” Historisk sett ble en pilgrimsreise ofte brukt som en botsøvelse eller for å oppnå tilgivelse for syndene. Misbruket og særlig det religiøse formål å oppnå fortjeneste hos Gud ved å underkaste seg vandringens anstrengelser ble kritisert av Martin Luther. Det førte til slutt til at selve pilegrimstradisjonen forsvant, særlig i norden. De siste 40 år har man i hele Europa gjenoppdaget og markert de gamle pilegrimsledene, særlig Jacobsveien i Spania, men også her i Norge. Samtidig har reisene til ”hellige steder” i Hellas, Tyrkia og særlig Israel blitt meget populære.
I vår kristne tradisjon oppstår pilgrimsvandringen i julen, med de tre vise menn /tre konger som kom langsveis reisende for å søke etter den nyfødte Jesus, frelseren, og finner han så i Bethlemens stall. Siden har kristne oppsøkt ”hellige steder” for å finne Gud i sitt liv. I vår generasjon har ikke minst den gamle kristne skikk å bruke ”apostlenes hester”, vandre ”per pedes” mange dager og lange strekninger som Pilegerim fått nytt liv. Derfor har de klassiske pilegrimsledene til Santiago De Compostela eller Trondheim blitt oppdaget på nytt. Mange gamle gjengrodde pilegrimstier har blitt gjenåpnet.
Når mennesker vandrer slik dag etter dag, til tider alene og i stillhet, kan man våkne fra en indre søvn, komme til seg selv og finne ofte Gud og selv igjen. De erkjenner at de har vært i det ”fremmede”, fremgjort fra sin sanne indre vesen og Gud. Tomheten kan da vendes å bli til fylde. I Norge har man f.eks gjort gode erfaringer med å la kriminelle gå på lange pilegrimsreise, noe som har forvandlet mange. Det var allerede vanlig praksis i middelalderen. Det som skjer i den enkeltes indre er meget personlig og fri fra andre menneskers innflytelse. Ved bare å åpne seg og bli stille og være nær i sin kropp - ved å gå og åpne sine sanser- skjer det noe med oss. Iblant kan det være så dypt at vi bare har tårer for å antyde - for å si det som kan ikke fortelles med ord.
Ofte skjer det at den ytre pilegrimsreise blir til en indre pilegrimsreise hvor vi søker og finner det ”hellige”, Gud, Jesus Kristus på nytt, som sa om seg selv: Jeg er VEIEN, sannheten og livet. Enhver må finne og gå sin vei. Mange indre avgjørende erfaringer som pilegrimer har fått f.eks på sin vandring i Spania, Israel eller Norge, kan ligne det mennesker gjør ved å gå inn i stillheten, inn i en retreat for å lete etter Gud. Så som i den gamle pilegrimstradisjonen går man bort fra det kjente, fra de sosiale bånd og daglige plikter for å bli alene på veien. Målet med å gå på en retreat er å finne Gud i sitt hjerte, da blir det et ”hellig sted”. Derfor er et opphold på et retreatsted og en pilegrimsgvandring dypt beslektet
Derfor har vi kalt Solåsen en PILEGRIMSGÅRD. Ordet fantes ikke før vi ga stedet på Solåsen navnet Pilegrimsgård som første sted i Norge.
Solåsen Pilegrimsgård er i dag et sted som pilegrimer som bruker, som vi sier, ”apostelens hester” oppsøker eller andre mer moderne pilegrimer kommer og bare vil være i stillhet og bønn. Vi har også hatt meget årvåkne elever som kom for å få vite mer om pilegrimer. Noen ønsker åndelig veiledning, og vandre en veiavsnitt sammen med en annen, som Emmausdisiplene gjorde. Andre deler bare en tilfeldig samtale om det som skjer i stillhet eller forblir tause. Noen vil bare komme til ro igjen. Og det kan være nok. Alle er velkommen!”
Joachim F Grün